Frode - Mannen nederst i gata

Frode Langbråten (57) sitter på trappen utenfor Kirkens Bymisjon, som så mange ganger før.

Det er kaldt.

En rullings gløder mellom fingrene.

Mennesker går travelt forbi uten å veksle et blikk med han.

Hetta på den tykke dunjakka er tredd over hodet.

Ryggen bøyd.

Han ser på meg med et blikk som ikke helt vet hva det forventer da jeg kommer gående mot han med kameraet over skulderen.

Mistillit. Frykt. Likegyldighet. Kanskje håp?

Jeg setter meg på kne foran ham, en halvmeter unna.

Kameraet er mellom oss. Men det er blikket som fanger alt.

Et liv med rus, vold og fengsel stirrer tilbake.

– Kan jeg få ta et bilde av deg? Spør jeg.

Han stiller seg spørrende til hvorfor, men nikker bestemt.

Så ser han rett inn i linsa med et blikk som ser ut til å kunne drepe, men som egentlig er tomt.

Hvor er tankene egentlig?

Kanskje i fortida.

Kanskje i alt han har mistet.

Frykt.

Uro.

Sinne.

Tro. Håp. Kjærlighet …. Hvem vet?

Han blir foreviget og hele livet blir pakket inn i et ansikt og store øyne som har sett og båret mer enn de fleste klarer å forestille seg.

Hånden som holder sigaretten forteller like mye som de blanke og sorte øynene.

Harde, slitte og utrygge.

Jeg kaller bildet «Mannen nederst i gata» – et enkelt, men presist navn.

For det var der jeg møtte han.

Nederst i gata, mens livet var på sitt mest sårbare.

I november 2025 vinner fotografiet månedens bilde i Arendal fotoklubb. Gatefoto var temaet – og Frode var definitivt en av de som befinner seg på gata.

Men den virkelige seieren skjer ikke i konkurransen – den skjer idet fotografen holder et løfte: Å levere et bilde i glass og ramme, i hjemmet til Frode som lot seg avbilde.

Da jeg i ettermiddag dro til brakken der Frode bor, er det tomt.

Etter noen telefoner blir jeg ønsket velkommen et annet sted – på avrusingsavdelingen (ARA) på sykehuset i Arendal, der 57-åringen har tryglet om å bli innlagt.

– Takk for at du kommer. Jeg begynte å miste troen på at du holdt det du lovet, sier Frode med et stort smil mens han rekker hånden frem og hilser høflig.

– Jeg har ikke hatt besøk siden mamma besøkte meg på femtiårsdagen. Det er litt over sju år siden, sier han og kikker ned i det grå gulvbelegget.

Fra en godstol på et besøksrom, forteller den tunge rusmisbrukeren at han har levd nesten hele livet i narkorus – og nå over 20 år av livet på metadon.

Han forteller også at han har sittet 23 år bak fengselsmurer etter å ha blitt dømt for mer enn 30 lovbrudd.

Han snakker med overraskende åpenhet, uten å forsøke å pynte på virkeligheten.

– Jeg har overlevd flere overdoser. Den siste gangen reiste jeg til Oslo for å ta livet mitt i sommer. Jeg orket ikke mer av dette jaget, sier han stille.

På et kjipt sted, med sprøyta i hånda, satte han overdosen målbevisst. Han så heroinen forsvinne inn i blodåren – mens livet gled stille ut av hendene hans.

– Men plutselig våknet jeg til igjen. Det var noen som reddet meg. Jeg kan ikke forklare det. Det var som om jeg ble kastet tilbake i livet. At det er noe mer mellom himmel og jord, er jeg sikker på, sier han og tegner et kors på brystet sitt mens han kikker ned.I løpet av praten vår, på et besøksrom, på institusjonen, kommer både humor, anger og håp frem.

Han ler tørt når han forteller om dagen politiet hjalp ham å bære to tunge bager hjem – fylt med tyvegods.

Han ser ned når han snakker om det væpna ranet, om volden, om blikkene han har møtt og møter.

– Jeg skjønner at folk kan bli redde for meg. Jeg ser det selv, sier han og lar øynene hvile på bildet av «Mannen nederst i gata», som er satt inn i glass og ramme på bordet foran han.

En tåre renner påfølgende av en snufs.

– Dette bildet er til skrekk og advarsel for ungdom. Jeg trådte feil tidlig og kom aldri tilbake igjen. Jeg angrer på at jeg sa ja og ikke nei til narkotika, sier Frode lavt, før han snur bildet bort.

Det blir et sterkt øyeblikk og dønn stille i rommet. Bare summingen fra ventilasjonsanlegget fyller stillheten.

– Jeg orker ikke mer. Ikke dette livet, sier han mens han løfter bildet av seg selv opp i fanget.

Han ønsker å snakke om rusmiljøet i byen – et miljø som stadig mister flere.

Om nye stoffer som blandes inn i alt av rusmidler.

Om hvor farlig det har blitt.

– Det er ikke mange igjen av oss gamle, sier han.

Frode forteller om nitazener som kan være hundre til tusen ganger sterkere enn morfin.

Om hvordan de sprayes over dopet, usynlig, dødelig.

– Det holder med ett trekk. En stripe. Et sug. Så er du borte for alltid. Det er livsfarlig, advarer Frode.

På kort tid har 15 personer dødd av overdoser i Arendal og 20 i Kristiansand. Det er gjort beslag av det flytende stoffet, men Frode vet at det er mye mer der ute, på gata.

Han vet at sjansen for å overleve er liten om du får i deg et lite fnugg mer enn det du tror – eller som du ikke forventer.

– Det kan like godt skje en førstegangsbruker som en av vi som har brukt det mye, så varsellampene bør være på – og de som blir tilbudt, eller ønsker å prøve, bør si nei. Det kan føre til døden, advarer han.

Men denne gangen har han lagt seg inn på avrusning frivillig.

Han håper.

Han vil leve.

– Jeg må. Det er et være eller ikke være for meg nå. Jeg orker ikke jaget etter å stjele for å skaffe penger til dop, sier han.

Jeg og Frode inngår en ny avtale, med stolthet og forventning fra begge sider.

Når Frode har levd et par rusfrie måneder utenfor institusjonen, skal vi ta et nytt bilde. Denne gangen i skjorte, nybarbert og shinet opp til fotoshoot for å presentere før og etterbilde.

– Jeg vil vise at jeg kan jeg også – og da har vi en avtale. Han takker for respekten som er vist, for besøket og vinker farvel til fotografen.

Jeg forlater Frode og avdelingen etter halvannen times langt besøk med sterke inntrykk.

Frode bærer stolt med seg bildet med seg mot rommet han bor på.

Det er et bilde han tror vil hjelpe han i å huske på hvem han ikke vil være.

Dagens lærdom er at noen bilder handler ikke bare om lys, skygge eller komposisjon.

De handler også om liv.

Om å se – og å bli sett, ha troen og stå i det som kommer.

Jeg håper inderlig at vi sees til en ny fotoshoot igjen, Frode!

PS: Historien er delt i samråd med Frode.