Da fotball ble vår felles religion

Fotball blir ofte kalt en religion. Den siste måneden har Kanalplassen i Arendal vært vår katedral.

Her har tro, håp og kjærlighet fått nytt innhold.

Ikke i form av salmer og prekener, men gjennom jubelbrøl, nervøse blikk mot storskjermen og spontane klemmer mellom mennesker som aldri hadde møtt hverandre før.

Vi har kjent jubelen riste Kanalplassen som om den ga utslag på Richters skala. Og vi har vært vitne til tabber så brutale at vi helst ville gravd oss ned – helt til Arendals gamle kanaler igjen lå åpne.

Jeg har sett voksne menn tørke bort trillende tårer med håndbaken. Ungdommer som knapt vet forskjellen på corner og offside, har jublet høyest av alle. Jeg har sett han som, i god tro, jublet da Elfenbenskysten satte ballen bak Norges keeper.

Jeg har sett kjærestepar bli til, gamle venner finne hverandre igjen og tusenvis av mennesker stå skulder ved skulder med én felles drøm.

For et verdensmesterskap vi har fått oppleve.

Og for en gave det har vært for Arendal.

Jeg var blant dem som syntes roingen under generalprøven var litt klein. Jeg gjemte meg nesten bak puta. Men da tusenvis av mennesker tok den i bruk under mesterskapet, fikk jeg gåsehud. Den ble vår. Den ble et symbol på fellesskapet.

Et fellesskap så sterkt at selv statsministeren jublet sammen med oss i vår egen katedral da Norge nok en gang slo tungvekteren Brasil.

Som journalist har jeg vært så heldig å få dekke både Norges kamper og finalen mellom Spania og Argentina. Men det som sitter igjen, er ikke målene, redningene eller dommeravgjørelsene.

Det er menneskene.

Vi har vært tusenvis samlet gjennom flere uker. Ja, noen har drukket litt for mye. Men ingen har vært så overstadige at det har skapt problemer. Og så langt jeg har fått med meg, har vi unngått både håndgemeng og hatske konfrontasjoner. Ikke den typen overskrifter som ofte følger store folkemengder.

I en tid der så mye splitter oss, ble Kanalplassen et sted der forskjellene betydde litt mindre.

Jeg har sett noe langt finere.

En by som samlet seg.

En nasjon som fant hverandre.

En plass der mennesker i alle aldre kunne være akkurat det de var – fotballsupportere, venner, familier eller bare nysgjerrige forbipasserende.

Det skjer ikke av seg selv.

Derfor fortjener Arendal By og alle som har stått bak arrangementet en stor takk. Sverre Knutsen har, sammen med en imponerende gjeng medarbeidere, frivillige og samarbeidspartnere, skapt noe som kommer til å bli husket lenge etter at den siste storskjermen er pakket ned.

For min del blir dette et sommerminne jeg aldri kommer til å glemme.

Årets VM har handlet om langt mer enn fotball.

Det har handlet om å gi en hel by et sted å møtes.

Et sted å le.

Et sted å håpe.

Et sted å høre til.

Det er kanskje derfor fotball blir kalt en religion. Ikke fordi spillet er hellig, men fordi det har en sjelden evne til å samle mennesker som ellers aldri ville stått side om side.

Og akkurat det har Kanalplassen vært denne sommeren.

En moderne katedral under åpen himmel.

Takk for minnene.

Takk for fellesskapet.

Takk for sommeren vi aldri kommer til å glemme.

Og Gud, som jeg gleder meg til EM om to år.

Da vinner vi selvsagt alt, forhåpentligvis med tidenes jubelbrus i vår egen katedral.